Baksiden av utveksling

Imens årets utvekslingselever mentalt instiller seg på at de skal hjem om 3-4 mnd forbereder neste års studenter seg på at de skal ut og oppleve verden. Noen holder på med søknaden enda, andre venter på familie imens noen har alt klart og venter kun på visum og flybillett. Uansett så har dere alle en spennende opplevelse i vente. Denne bloggposten er ment som en diskusjon av de største utvekslingsorganisasjonene med positive og negative sider. Som jeg har sagt før er utveksling som gamblig. Om du ender opp med ett fantastisk år med 'null motgang' og har ingen grunner til og søke hjelp av organisasjonen din - GREAT. Men hvis du er uheldig og skulle trenge hjelp fra organisasjonen: lykke til! Om du venter på og reise enda og synes dette er 'stygt' av meg og spørre, om du tror utveksling er en dans på røde roser: think again. 

Siden utveksling er som gambling er det viktig at du har en bra organisasjon i Norge. Det er sant at når du er i USA så er det sammarbeidsorganisasjonen i USA som har ansvar for deg. Selvom EF for eksempel ikke har sammarbeidsorganisasjoner lengre er det fortsatt EF i USA som har ansvar for deg; ergo så fungerer de på samme måte som en sammarbeidsorganisasjon. Det er mye som kan virke nytt, ukjent og utfordrende på utveksling som gjør at du skulle trenge hjelp eller råd fra enten organisasjonen i USA eller Norge.

EF reklamerer med den ultimate studieopplevelsen i utlandet, verdensklasse, Explorius reklamerer med å være miljøvennlige, Aspect med den beste tiden i livet ditt bare for og nevne noen få. Men har dette virkelig så mye og si om du skulle være så uheldig og føle deg helt alene? For og sitere en tidligere utvekslingselev som ønsket og være anonym: "Det var den beste og verste tiden i livet mitt. Jeg fikk oppleve så mye nytt, men samtidig så sviktet systemet når jeg trengte det som mest. Jeg ble forlatt alene hjemme i dagesvis etter at familien min dro på helgetur uten meg. Jeg var uten muligheter til og komme meg noensteder og hadde kommet til XXX, XXX bare uker tidligere. Jeg ble fortalt løgner av organisasjonen i USA, og jeg visste aldri hvem jeg skulle kontakte. I slutten av november var jeg så langt nede og drømmen om ett fantastisk år i utlandet ble knust. Jeg reiste hjem igjen til Norge" Jeg spurte videre denne personen som ikke ønsket og bli nevnt med verken navn, organisasjon, sted, eller kjønn hva h*n skulle ønske h*n hadde gjort annerledes. "Jeg skulle ønske jeg visste mer. Jeg skulle ønsket jeg hadde tatt mer hensyn til skrekkhistoriene på nett, og visst bedre hvem jeg skulle kontakte om slike problemer oppstod. Ting jeg aldri skulle tro skje med meg, skjedde faktisk med meg". 

Personen jeg snakker om over er bare en av få personer jeg har snakket personlig med som har opplevd det jeg vil personlig kategorisere som en skrekkhistorie, og hvor støtteapparatet har sviktet fullstendig. CETUSA, AFS, PIE, NorthWest Services, Face the World, STS, CCI, AYUSA er alle eksempler på organisasjoner i USA som sammarbeider med norske organisasjoner som har blitt kritisert for; vertsfamilie sjekk, vertsfamilie valg, områderepresentant 'utdannelse' (de har ikke fått grundig nok opplæring), plassering av studenter, fare for helse og sikkerhet for studenten bare for og nevne noen få grunner (J1visa.state.gov).
Organisasjonen din i Norge kan gjerne fremstå som fantastisk og miljøvennlig men hva skjer når de som har ansvar for deg i USA svikter og ikke vil stille opp for deg? Er dette noe du burde vite? Nei. Men det er definitivt noe du bør være klar over. Og si at 'de fleste har det bra', stemmer. Men alene på andre siden av jordkloden er det bedre og være safe than sorry. Så kjære utvekslingselever, ikke bare tenk på organisasjonen i Norge, tenk på organisasjonen i USA også.

Den best tenkelige situasjonen er nok at om du skulle være uheldig så er organisasjonen i USA villig til og hjelpe. Men om du har en av organisasjonene på USA's department of State sin svarteliste som ikke sjekker vertsfamiliene skikkelig, plasserer deg med personer som aldri skulle vært vertsfamilie men som heller er venner av områderepresentanten som får penger for og plassere deg, hva gjør du da? Da er du igjen avhengig av den norske organisasjonen. Men er din norske organisasjon villig til og hjelpe deg? De er jo ikke 'ansvarlig' for deg lengre.

De som har fulgt bloggen min lenge vet hvor avhengig jeg var av min min norske organisasjon da jeg var på utveksling. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg nok avslutet året mitt mye tidligere. Mitt støtteapparat i USA sviktet totalt, men heldigvis var det norske villig til og hjelpe. Jeg kom meg ut av første vertsfamilien og siste halvåret av utvekslingsåret mitt bodde jeg hos en fantastisk vertsfamilie som jeg til og med har vært og besøkt i senere tid.

Det jeg vil frem til med denne posten er at det er mer og tenke på enn det organisasjonen prøver og selge deg via nettsiden deres. Ikke forvent at organisasjonen er der for deg når du har dratt til USA, ikke forvent at organisasjonen i USA er der for deg. Ikke ha noen forventninger i det hele tatt, for hele opplevelsen kan ende med og bli ett mareritt. 

Er det verdt og risikere en organisasjon i Norge som sammarbeider med en i USA som ikke gjør jobben sin? Vil du risikere og ende opp hos en familie som ikke har gått igjennom en grundig nok bakgrunnsjekk? En familie som ikke har blitt sjekket i det hele tatt? Hva med en organisasjon som har hatt trøbbel med flere elevers skolesituasjon? Er ikke disse historiene verdt og høre på?

I Norge før avreise er din norske organisasjon ansvarlig for deg, i USA er den amerikanske organisasjonen ansvarlig for deg. Hva om den da svikter? Hva gjør du da? Har du prøvd og være en halv verden unna og prøvd og løse en situasjon? Det er noe ingen utvekslingselever burde gå igjennom. Derfor, tenk deg om før du velger hvilken organisasjon du vil dra på utveksling med. Det handler mer om en bare din norske organisasjon. Din amerikanske har også mye og si, for så fort du er her er det de som er ansvarlig for deg. Du er da 'amerikaner' for ett år.

Hva med Live som dro til USA og fikk organisasjonen PIE? Er det riktig at hun skulle være ansvarlig for medisinering av sin Asperberg rammede vertsbror? Eller Trude som dro med EF som endte opp hos en 'utrygg familie', og fikk beskjed om at hun selv måtte finne en ny familie? Eller venninnen hennes som hadde 4 vertsfamilier på to uker? Hva med Espen som endte opp med og bo i ett hus med en ekstrem lukt av avføring og urin hos en familie som ikke engang hadde økonomi til og ta vare på seg selv? Vilde som fikk beskjed og passe seg for vertsfaren 'selvom han ikke kom til og prøve noe seksuelt'? Tine som ikke fikk nok mat av vertsfamilien?
Alle disse historiene dukker opp på første siden av google når jeg søker. Dette er det norske organisasjoner kan risikere og sende deg til fordi den amerikanske organisasjonen som din norske organisasjonen sammarbeider med. Med mindre du reiser med ett spesielt program som Select osv så får ikke familiene betalt. Men visste du at områderepresentanten får betalt ut ifra hvor mange han eller hun plasserer? Så at mange sier 'jeg reiser med X-organisasjon, for de betaler ikke familien' er en latterlig uttalese spør du meg. Gjør deg selv en tjeneste og undersøk hvor pengene dine går. Selvom organisasjonen din fremstår som 'frivillig' er det noen som må være ansvarlig for deg. Og fåtallet kommer ikke til og ta vare på titalls studenter gratis, det er 'common sense'. Når det gjelder select programmet til for eksempel Explorius i USA så får vertsfamiliene betalt en viss sum hver måned varierende på om du har allergier eller om du er frisk og bare er der 'for og få fagene'. Men når det gjelder kordinatorene og/eller områderepresentantene, visste du at de får tur til Europa om de plasserer ett visst antall vertselever? Utveksling handler dessverre alt for mye om penger, og dessverre er det disse kordinatorene som skal hjelpe deg om du skulle ha problemer. Om du skulle ha så mye problemer at du ønsker og bytte område, LYKKE TIL. For mange områderepresentanter er du en inntekskilde og intet mer. Jo mindre de trenger og ha kontakt med deg, jo mindre arbeid får de for den samme summen. Skal du bytte område/skole, da taper de den inntenkten. Områderepresentanter og koordinatorer er avhengig av at du blir i samme område slik at de kan fortsette og være 'ansvarlig' for deg. Selvfølgelig har du de kordinatorene hvor du blir plassert hos gode vertsfamilier som du har null problemer med, men dessverre (jeg sier det igjen) så er utveksling som gambling; du kan være uheldig - skikkelig uheldig.

Det finnes ingen perfekt vertsfamilie, dette er forhåpentligvis noe din organisasjon forbereder deg på før du drar. Du kan ende opp med og bo hos en alenemor eller far med eller uten barn. Du kan bo i en familie med en mor og 5 barn, en familie med to foreldre og to barn bare for og nevne noen få kombinasjoner. Men da hva legger du i ordet vertsfamilie? I ordet verts legger jeg at de skal stille opp med mat og bo, og familie legger jeg at de skal være villig til og prøve å skape ett slags bånd med deg, og prøve å føle deg som hjemme. Hva om jeg fortalte deg at en jeg har hatt gjevnlig kontakt med er i USA nå på utveksling og bor hos en familie, som kun mener de skal gi denne studenten mat og ett sted å bo. Er ikke en vertsfamilie, som i dette tilfellet får betalt ment til og gjøre mer? Er dette alt for noen vertsfamilier? Denne familien er også en familie som får betalt for og ha studenten boende hos seg, så man skulle nesten tro at de prøvde litt bedre.

Denne samme familien som studenten fortsatt bor hos har drevet med psykisk manipulering og utfrysning, og områderepresentanten viser ikke tegn til og flytte studenten. Vi har sendt mange meldinger, og personlig skulle jeg ønske at jeg kunne tatt h*n selv, men siden jeg går på college kan jeg ikke det. Her er hvordan studenten beskriver situasjonen h*n er i: "Man føler seg ganske hjelpeløs, om det ikke hadde vært for venner både her og i Norge hadde jeg ikke klart det i det hele tatt.. Det er vanskelig å innse selv at dette er feil og grunn nok til å bytte, og det kreves at man er psykisk sterm om man havner i en situasjon som dette. At man faktisk klarer å si til seg selv at 'nei, dette er helt feil, jeg har faktisk rett i denne saken' og det hjelper lite når alt organisasjonen sier er at jeg må prøve å snakke med familien og det er ikke noe vits å bytte siden det kun er X-antall mnd igjen og 'det er jo ikke sånn at de ikke gir deg mat'.. " Med andre ord er det ifølge områderepresentanten til denne stakkars jenten som kunne skrevet en hel bok om opplevelsen hennes og andre tilfeller for og bytte, for hun får jo fortsatt mat? Er det det utveksling har blitt til? At man kun skal få mat og ett sted og bo? Har familie-delen falt ut av ordet vertsFAMILIE?

Hvorfor skriver jeg dette innlegget? Jeg ønsker å få frem ett budskap om at utveksling ikke er en dans på roser. Det er mentalt og psykisk tøft. Jeg ønsker også å få frem at alt organisasjonen "lover" deg kan være opp med å være løgn om du skulle være uheldig. Det er synd og si det, men utveksling er som gamblig hvor alt handler om penger. Det handler ikke lengre om å plassere en student med en best passende vertsfamilie men heller for en kordinator så handler det om å få plassert flest studenter. Jo flere studenter= jo mer penger. Så kjære fremtidige utvekslingsstudenter: ha null forventninger og forbered dere på en psykisk krevende kamp mot systemet om du skulle være uheldig. Ikke forvent deg noe hjelp, det er bedre slik: jo mindre du forventer jo færre drømmer trenger og bli knust.

Sist men ikke minst: lykke til.

7 kommentarer

Lena Nicoline

09.03.2014 kl.08:36

Sykt bra skrevet og jeg er så UTROLIG enig med deg. Jeg er utvekslingsstudent i Papillion, Nebraska dette året her og det er ikke alltid like lett skal jeg si deg. Ser folk som har det perfekte utveksligsåret i California med masse venner, hyggelig og rik vertsfamilie som finner på masse ting med studenten osv. Jeg har det ikke sånn da for å si det sånn.. Året mitt har ikke vært en dans på roser, men har begynt å heller se på det som læring og livserfaring nå som det bare er 2 mnd igjen.

Emilie Bertelsen

09.03.2014 kl.21:53

For et bra innlegg! Er så veldig enig i hva du skriver, skulle ønske organisasjonene i Norge var flinkere til å få det inn i hjernene våres at ting kan gå galt på utveksling, uten at de skremmer oss, så klart. De bør også være flinkere på å gjøre det klart at det er helt greit å bytte vertsfamilie om det trengs. Jeg slekt meg gjennom tre måneder hos min første vfamilie før jeg innså selv at jeg ikke kunne ha det sånn lengre. Heldigvis var jeg heldig, både Into i Norge og RMISP her i Canada var ekstremt behjelpelige, og det gikk relativt lett å få bytta familie :) var ikke lett følelsesmessig så klart, men jeg var heldig og kom til en super ny vertsfamilie, så det hjalp seg fort!! :))

Tora

10.03.2014 kl.00:22

Jeg er venninnen til Trude, som byttet 4 ganger på 2 uker. Dette var i Oktober, men er fortsatt mentalt sliten. Jeg er fortsatt her i north carolina men en kjempe snill familie. Om det ikke hadde vært for pengene hadde jeg vært hjemme nå. Er så klar på å dra hjem nå!

Kristin Ertsaas

12.03.2014 kl.11:24

Jeg har CCI Greenheart som underorganisasjon, vet du noe om hvordan jeg kan finne ut om det er en bra organisasjon eller ikke?:-)

Charlotte i USA

12.03.2014 kl.19:19

Kristin Ertsaas: Har ikke hørt om mange som har hatt de, men i 2010/11 fikk de brev av state dept om: Violated regulations relating to, e.g., host family screening and selection, school enrollment, and SEVIS recordkeeping. :) Ikke noe i ettertid da :) Beste kan nok være og finne noen som har de som organisasjon og spørre dem :) Lykke til!

Villemo Marie

11.06.2014 kl.15:26

Var på utveksling i India og dro hjem etter 3-4 måneder fordi jeg var så sliten. Reiste i utgangspunktet med STS, men etter at jeg landa i India var det først og fremst underorganisasjonen Idex som hadde ansvaret for meg.

Idex er de særeste og sykeste menneskene jeg noengang har møtt. De første ukene levde vi helt uten internett fordi de ikke hadde klart å fikse det før vi kom. De sa hver dag at IDAG skal det fikses, men de hadde ikke en gang ringt han som skulle fikse det. De fortalte at vi måtte betale så og så mye for forskjellige turer vi skulle på, og vi tenkte ikke noe over det for vi visste jo at vi måtte betale litt for å komme oss rundt i landet. Men de ga oss priser som var 1000 rupees over hva det egentlig skulle koste oss (som er sinnsykt mye penger når det er snakk om india selv om det tilsvarer rundt 100 norske kroner). Dette overskuddet av penger la de altså i egen lomme. Disse som drev med dette ble vel og merke sparket fra selskapet rett etter at jeg dro hjem igjen (dro først og fremst hjem fordi jeg rett og slett ikke hadde det pyskisk bra der nede og satt ofte på skoledoen og gråt fordi jeg rett og slett ikke passet inn). Angrer ikke et sekund på at jeg dro hjem, selv om jeg noen ganger skulle ønske at ting endte annerledes og at ting hadde vært bedre så jeg fikk det året jeg betalte for. Men som foreldrene mine sa når vi ble enige om at jeg skulle reise hjem, pengene er ikke verdt noe som helst, om man ikke har det bra der man er.

Merker nå at dette ble veldig rotete, men håper du så sammenhengen mellom alt jeg skrev haha...

Lise Almenningen

26.09.2016 kl.11:37

I tilfelle noen skulle dukke opp på denne lenken, ønsker jeg bare å si at jeg hjelper elever som ikke får respons fra organisasjonen sin. I løpet av de straks fire årene jeg har holdt på har jeg lært nok til å gjøre en forskjell for de som finner fram. Moderorganisasjonen min er csfes.org i USA.

Skriv en ny kommentar





































About me

Legg meg til som venn Mitt navn er Charlotte og jeg er en 23 år gammel jente fra Bergen. Skoleåret 2010/11 dro jeg på utveksling til Hastings, Nebraska og det var derfor denne bloggen ble opprettet. 2013-2016 fullførte jeg også en bachelor grad ved Pacific Lutheran University. Nå er jeg bosatt i Tacoma, WA med mann og vi venter vårt første barn sammen.

Kontakt: Charlotte.Stordal@gmail.com

Online

Follow me

bloglovin

Countdown

hits