Jeg er heldig

Jeg er stolt nordmann, men jeg er også stolt amerikaner. Jeg kan spøke om typisk norske ting, det samme kan jeg gjøre med amerikanske ting. Jeg kan kommunisere på norsk, jeg kan kommunisere på engelsk. Jeg har en familie i Norge, jeg har en familie i USA. Jeg har ett liv i Norge, jeg har ett liv i USA. Hva er hjemme? Er hjemme der jeg føler meg hjemme, er hjemme der jeg har passet mitt fra eller er hjemme ett annet sted?

Jeg har opplevd så mye i Norge, jeg har opplevd så mye i USA. Jeg har ett syn på verden som jeg ikke ville hatt om jeg ikke hadde hatt sjansen til og leve på den måten jeg har på begge kontinenter. Jeg har gode og vonde minner fra begge verdensdeler. Jeg har fått opplevd ting i USA som jeg ikke ville fått opplevd i Norge og jeg har opplevd ting i Norge jeg ikke ville i USA. I Norge ville jeg aldri hatt muligheten til og ta lappen for 1200 kroner og i USA ville jeg aldri fått sjansen til og ha det forholdet til noen som jeg har til lillebroen min.

Jeg hadde aldri vært så selvsikker som jeg er den dag idag om det ikke hadde vært at jeg, i en alder av 17 bestemte meg for og sette meg på flyet til USA for og tilbringe ett skoleår der. Hadde jeg ikke vært såpass modig den gang, og kjempet meg gjennom nedturer og oppturer så hadde jeg ikke vært i USA den dag idag. Hadde jeg ikke fullført året i Nebraska på den måten jeg gjorde, hadde jeg aldri befunnet meg i USA for og studere. Er rart og tenke på hvordan valgene man tar og opplevelsene man får påvirker resten av livet sitt. Hadde jeg ikke truffet verdens beste kjæreste i USA, hadde det sikkert gått enda lengre tid før jeg tok lappen.

Har det vært tøft og levd begge liv? JA! Er det tøft og fortsatt ha en del av seg i Norge i mens man har ett i USA? JA! Men når det er sagt, så er det så absolutt verdt det.

Alt handler om hvordan man takler slike opplevelser, som feks utveksling eller studier i utlandet. Man kan velge og være åpen og aksepterende eller man kan velge og ha fordommer og være mistenkelig. Møter man en ny kultur med de to sistnevnte holdningene, ender man gjerne opp med og kritisere kulturen man lever i samtidig som man trekker seg unna samfunnet og de tingene man kunne opplevd. Utbytte man da vil få av en slik opplevelse er gjerne at man føler seg isolert og lurer på: "hvorfor gjorde jeg dette?" og "hvilket utbytte vil jeg få av denne opplevelsen?". Er man dermed åpen og aksepterende til en ny kultur og velger og observere og lytte til andre får man en så mye bedre og mer minnerik opplevelse enn hvis man velger den negative veien.
 
Å bli revet fra en kultur til en annen, frivillig eller ei vil på ett eller annet tidspunkt i opplevelsen bli utfordrende. Enten i form av ukjente følelser ved kultursjok eller det og føle en ekstra sterk hjemlengsel. Kultursjokk er vanlig, og ingen krise. Det som gjerne kan føles som en krise er hvordan kommer man seg utav det? Man lytter, man snakker og man dømmer ikke. Største fellen man kan gå i er og dømme kulturen man lever i eller være kritiserende ovenfor den.

Noen forskjeller jeg var skeptisk og kritiserende til når jeg først kom her til var hvordan alle virket og være så mye mer åpen religiøs enn man er i Norge og hvor åpen alle amerikanere virket og være. Her i USA snakker for eksempel fremmede til deg på butikken, noe som var veldig utenfor min komfortsone. Begge deler er noe jeg ikke er helt vant til enda, men jeg har lært meg og akseptere det. Det er slik kulturen deres er og man har rett og slett ikke rett til og kritisere noen fordi de har andre livssyn eller fordi de oppfører seg annerledes. Skal man gjøre det, kan man like så godt komme seg hjem til "gode gamle trygge Norge." 

Jeg har kanskje pass i fra Norge men allikevell kan jeg ikke kalle det 100% hjemme lengre. Jeg har opplevd så mye en halv jordklode hjemmefra som har lært meg så mye nytt om meg selv men også om samfunnet vi lever i. Jeg er uten tvil nordmann, men det er også en Amerikaner i meg. Jeg synes ikke det er greit at folk spøker om government shut-down, jeg synes ikke det er greit at folk spøker om 22 juli. Det er to vidt forskjellige hendelser fra begge land som jeg blir skikkelig provosert og patriotisk av meg når folk spøker om. Det er ikke greit. Det finnes også ting jeg er uenig med i begge land, jeg er ikke for freedom of speech i den Amerikanske grunnlov, jeg mener den bør omskrives. Når det gjelder Norge, hater jeg hvor mye utseende betyr og hvor mye Janteloven virker som og gjelde i samfunnet generelt.

Det er fordeler og ulemper med en slik opplevelse. Jeg har to hjem nå. Jeg har ikke bare ett. Jeg har to liv, jeg har ikke bare ett.

Jeg er heldig som vet hva det vil si å være Amerikaner. Jeg er heldig som vet hva det vil si og være Nordmann. Jeg er heldig. 

Én kommentar

Amalie

14.10.2013 kl.18:26

Bra innlegg, og ja, du er veldig heldig! Har alltid lurt på hvordan ting hadde vært om jeg vokste opp i USA!:)

Skriv en ny kommentar





































About me

Legg meg til som venn Mitt navn er Charlotte og jeg er en 23 år gammel jente fra Bergen. Skoleåret 2010/11 dro jeg på utveksling til Hastings, Nebraska og det var derfor denne bloggen ble opprettet. 2013-2016 fullførte jeg også en bachelor grad ved Pacific Lutheran University. Nå er jeg bosatt i Tacoma, WA med mann og vi venter vårt første barn sammen.

Kontakt: Charlotte.Stordal@gmail.com

Online

Follow me

bloglovin

Countdown

hits