What doesn´t kill you, only makes you stronger

Jeg sitter her i Norge nå, nesten 4 måneder etter jeg kom hjem fra Hastings, Nebraska.



Det første jeg ser hver morgen når jeg våkner, er bildet på nattbordet jeg fikk av vennene mine i USA før jeg dro. Det første jeg ser når jeg står og gjør meg klar om morgenen rundt speilet er alle de fine senior pictures jeg også fikk før jeg dro. Dette er også det siste jeg ser før jeg legger meg om kvelden. Det går ikke en dag, uten at jeg tenker på USA og hvor en fantastisk opplevelse jeg hadde der borte.


Amerikanerne er så utadvente og laidback. Jeg savner det. Jeg savner det og kunne bare begynne og snakke med noen sånn helt plutselig uten og få ett sykt rart blikk. Jeg savner de fantastiske menneskene jeg ble kjent med der.

Året var helt fantastisk på alle måter. Jeg hadde ett ganske "tøft" første halvår hos min første vertsfamilie. Ting var ikke som de burde, og vi passet rett og slett ikke sammen. Men det var denne perioden jeg innså hvor sterk jeg "mentalt sett" var. Jeg har aldri følt meg så alene som jeg gjorde de 4 første månedene i USA. Men, som overskriften sier "What doesn´t kill you, only makes you stronger". Dagene var lange, veldig lange. Men, jeg var fast bestemt på at DETTE, ja dette skulle jeg klare. Året skulle fullføres, jeg skulle kunne gå opp på "scenen" under Graduation med tanken "I DID IT!". Det var mange tårefylte netter det første halvåret. men jeg sitter i Norge nå og kan med hånden på hjertet si: det var verdt det!!



Etter mye (da mener jeg MYE) om og men, flyttet jeg inn hos en ny vertsfamilie den 17 desember nøyaktig en uke før jul. Jeg gikk fra og ha en vertsmor, en vertssøster og en kind of vertsbror til og ha en vertsmor, en vertsfar og tre yngre fantastiske søsken. Det var den beste julepresangen jeg noengang kunne bedt om. Fra den gangen jeg tok mitt første skritt inn i huset, har jeg følt meg så utrolig velkommen. Jeg er så takknemmelig den dag idag, for at de tok meg inn etter at organisasjonen (SAI) gjorde minst mulig for og flytte meg.

Gjennom mitt år i USA drev jeg med Basketball (hvor jeg var student manager) og jeg drev med Soccer (hvor jeg spilte spiss). Det skal også legges til at jeg var med i DECA på skolen min. Det er her jeg nettopp har noen av mine beste venner fra. Fra aktivitetene jeg drev med. Selvom fotballen og basketballen betydde to timer hver dag etter skolen, var det så sykt verdt det. Jeg skulle ønske at etter mine skoledager her i Norge, at jeg kunne gå til det samme. Vi var så close together, vi fikk oppleve så sykt mye sammen og det ble knyttet tette bånd oss imellom. Jeg er så glad jeg valgte og nettopp signe up for dette.





I USA hadde jeg det time of my life. Tiltross for en ikkefulltsåbraførstevertsfamilie og en litesammarbeidsvilligSAI. Jeg opplevde en enorm motivasjon, glede, støtte og tilhørighet hos min 2 og helt fantastiske vertsfamilie, jeg opplevde en flott oppfølging fra Into og jeg hadde de beste vennene i USA jeg noen gang kunne bedt om. Dette var for 100 gang - THE TIME OF MY LIFE.



Om du nå sitter og tenker, er utveksling noe for meg? Så har jeg en ting og si. Det er bedre og angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort. Sånn som meg, om jeg ikke hadde dratt til USA ifjor vet jeg at jeg hadde angret. Jeg hadde da aldri stoppet og stilt meg selv spørsmålet: WHAT IF? Mye av dette er grunnen til at jeg velger og dra tilbake til USA nå for College. Jeg savner USA, jeg savner Amerikanerne. Men jeg vil også ut og reise, oppleve verden (USA) nå mens jeg har muligheten. Som Into sitt "slagord" sier: DON´T DREAM IT. DO IT! Så ja, grip sjansen - ta muligheten. Det vil alltid være oppturer og nedturer, det er det også her i Norge. Men det er når ting står på som verst, at du lærer mest om deg selv. Du innser da, hva du virkelig er i stand til og takle. Selvom jeg ikke hadde den beste starten på året, så gjorde de siste 5 månedene at jeg hadde den beste opplevelsen i mitt liv noensinne! 



 

4 kommentarer

Mina Granberg

24.10.2011 kl.15:15

Høres utrolig spennendes ut!

Vår Synnøve! :*

24.10.2011 kl.16:18

Det ser herlig ut! Jeg skal også ned til USA om to år og gå på skole der tror jeg ;) Høres utrolig spennende ut!

iselinwolf

24.10.2011 kl.16:33

Jeg sender inn søknaden min om 4 dager, er utrolig spent og nervøs!

Stareagle

25.10.2011 kl.19:07

Skjønna ka du mein! Året i USA var helt fantastisk! å eg e glad for at du gikk så mye bedre overens med den andre vertsfamilien din :) bestemt deg for korsn college enda?

Skriv en ny kommentar





































About me

Legg meg til som venn Mitt navn er Charlotte og jeg er en 23 år gammel jente fra Bergen. Skoleåret 2010/11 dro jeg på utveksling til Hastings, Nebraska og det var derfor denne bloggen ble opprettet. 2013-2016 fullførte jeg også en bachelor grad ved Pacific Lutheran University. Nå er jeg bosatt i Tacoma, WA med mann og vi venter vårt første barn sammen.

Kontakt: Charlotte.Stordal@gmail.com

Online

Follow me

bloglovin

Countdown

hits