2 måneder før turen går hjem igjen til Nebraska!!! :) Blir bra, MEGET bra!

North Carolina; 24 mars - Nebraska; 28 mars > 8 april
blir braaaaaa

Har nå brukt ett par dager på dette innlegget. Noen av ordene er satt sammen ettersom jeg vet at det er enkelte jeg vet at sitter og oversetter bloggen min som ja, jeg altså you got the point. Er ganske så langt så håper du tar deg tiden og lese igjennom det.
_____________________________________________________________________________________

Ett utvekslingsår blir beskrevet som noe fantastisk, noe spennende, noe ufordrende og det blir titt og ofte beskrevet som en dans på roser hvor alt "går på skinner". Men fra min personlige erfaring er det langt fra slik?

På ett intervju blir man oppfordret til og ha minst mulig forventninger angående året sitt, man vil jo ikke bli skuffet? Men, man vil alltid ha forventninger, det vil alltid være en liten del av en selv som ønsker at "slik" håper jeg at det blir, eller gjerne "der" ønsker jeg og havne eller "der" vil jeg ikke havne. Vi har alle ulike forventninger til året vårt, om noen sier de ikke har forventninger - hvorfor drar en da på ett slikt utvekslingsår?



Jeg som alle andre, ja jeg hadde forventninger. Tanken om og havne i Nebraska hadde aldri i livet streifet meg. Nebraska - hva var det liksom? Eneste jeg visste om Nebraska var en ca. plassering på kartet. Allikevell så jeg på ett utvekslingssår som skulle bestå minst mulig av fordommer, fordommene skulle bekjempes.



Skoleåret i Norge hadde begynt, jeg satt fortsatt uten familie, uten skoleplass og uten noen som helst anelse om hvor jeg skulle tilbringe de neste 10 månedene av livet mitt. Over halvparten av årets utvekslingsstudenter hadde allerede startet den lange ferden over dammen til sine vertsfamilier. Jeg visste lite, men så var det heller ikke noe organisasjonen i Norge kunne gjøre.



Den 16 august 2010, fikk jeg den etterlengtede beskjeden om familie og plasseringen min hos familien i Nebraska. Ut ifra det jeg leste og hørte, synes jeg dette så ut som en perfekt match. Dette kom til og bli ett helt supert år, det skulle jeg hvertfall gjøre mitt beste for at det ble. 8 dager senere, nærmere sagt den 24 august 2010 var jeg på Flesland for og sette snuten mot New York hvor de neste dagene skulle tilbringes. Gjett om jeg var giret da!???



Etter 5 fantastiske dager i New York hvor jeg og ett ca. 100 talls andre utvekslingsstudenter befant seg var det tid for og sette kursen mot det aller beste: nemlig møte med vertsfamilien. Jeg skulle endelig få møte familien som hadde bestemt seg for og ta meg inn for de neste 10 månedene. Jeg var klar for og møte dem som skulle lære meg om Nebraska, Amerikansk liv og kultur samt mye annet. Jeg var klar, men også ekstremt nervøs samtidig.



Første møtet med vertsfamilien var rart, rett og slett rart. Men så fort vi dro fra flyplassen ble stemningen mye bedre. De ville vite mer om meg, jeg ville vite mer om dem. Vi skulle jo trossalt bo sammen de neste 10 månedene. Jo mer man visste om hverandre jo bedre? Fra flyplassen dro vi rett til en restaurant som het Red Lobster. Koste meg sykt mye her, var allerede nå blitt så glad for at jeg hadde fått tildelt den vertsfamilien jeg hadde. De var jo så snille og imøtekommende. :-)
Etter middag på Red Lobster var det på tide og sette snuten mot Hastings - my home for the next 10 months. Jeg gledet meg, jeg gledet meg så enormt til mitt første møte med min nye hjemby. Kan godt si at sommerfuglene gikk amok nede i magen min. 



Hastings var så søtt, lite og koselig. Dette var hvertfall mine første inntrykk av "byen min". Skolen så ut som en enormt stor fabrikk fra utsiden. Ganske så annerledes fra skolen min i Bergen er det sikkert at den var. Men jeg dro jo til USA for og oppleve noe nytt og spennende? Mye av grunnen til at jeg ønsket og dra på ett utvekslingsår var jo for og oppleve ett nytt sted, lære om en ny kultur, bli bedre i engelsk ++++. Jeg var så klar for Hastings, og alt det nye som måtte komme med dette året



Jeg var positivt innstilt på at dette skulle bli året, hvor jeg skulle bli værende i samme familie året ut. Koste hva det koste ville. Jeg ville ikke være en del av "statistikken" som byttet vertsfamilie under året. Jeg hadde jo trossalt fått den perfekte familien for meg følte jeg. Jeg hadde blant annet "endelig fått en søster". Dette kunne jo ikke bli annet enn ett fantastisk og lærerikt år. Første måned gikk greit, alt var nytt og alt var spennende. Men det var også en masse forvirringer. Språket ble en utfordring i begynnelsen ettersom jeg da ble sittende og prøve å oversette alt som ble sagt. Første måneden er vell fortsatt allikevell en av de beste månedene jeg hadde der. Don´t get me wrong......

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Ting gikk forferdelig nedover etter bare en måneds tid ca. Jeg fikk ikke ha venner med mindre "familien godkjente" de. Med det mener jeg, omikkevertssøsterliktedem, ja da fikk ikke jeg være venner med dem. Dette var kanskje den største utfordringen for meg. Jeg traff jo så utrolig mange koselige folk på skolen. Noe det første jeg husker at vertsmor også fortalte meg var at "hunlikteegentligikkeoghafolkpåbesøk". Jeg har aldri følt meg så aleine som jeg gjorde i denne perioden. Jeg fikk heller aldri dra steder med folk med mindre ja, av det jeg skrev ovenfor. Jeg sitter igjen med den følelsen idag at dekunfikkmeg fordivsøsikke haddenoenvennerfrafør. Jeg følte meg rett og slett brukt. Hver gang jeg ble spurt på skolen hvem jeg bodde hos, så sa jeg hvem det var - alt jeg da fikk i svar fra disse personene var "Ohhh.........I´m sorry".
Iløpet av den tiden jeg var der var politiet på døren fler enn to ganger for og si det sånn. Hvor mange ganger dem var der er ikke relevant. Vbror (som bodde sånn halvveis hjemme, dvs kunnårhanhavneti bråk) var ikkeheltstabil for og si det sånn. En gang da jeg var hjemme oppe på rommet mitt i 4. etasje hadde han visstnok stengt vertsmor inne i kjelleren pga ett eller annet greier hun hadde gjort. Jeg var redd, kjemperedd. Hva om han noengang gjorde meg noe? Selvom vertsmor forsikret meg om at han aldri ville gjøre meg noe. Hvem kunne vite om han ville finne på noe?
Områderep visste om alle probleme familien hadde, så hvorforjegfikkflytteinnher skjønner jeg fortsatt ikke. Er vanskelig og fortelle alt på bloggen for jeg vil ikke henge ut noen. Jeg vil bare fortelle MINSIDE av historien. Slik som jeg opplevde det.
Vil få frem at ett utvekslingsår ikke er en dans på roser slik som enkelte gjerne ønsker og fremstille det. Joda, for enkelte er det gjerne en dans på roser, men for alle er det ikke slik og det er først DA man finner ut om en organisasjon er bra eller ikke.
Jeg prøvde allerede etter første måneden ogbyttefamilie. 3.5 måneds kamp motenkelte var endeligoverda jegfikkbyttefamilie enukeførjul. GLEDE!!!!!


Sara (mom), meg, Pete(dad)
Tasia (sister), Nikos (brother)
Demetri (brother)

Nøyaktig en uke før jul, en uke før jul byttet jeg familie. Vardenbestejulegaven jegnoengang kunnefått!!!! Jeg har aldri, aldri før følt meg så velkommen ett sted før. Jeg gikk fra en komplettustabilfamilie til og få verdens aller beste familie jeg noengang kunne bedt om!!!!! DISSE VAR PERFEKTE FOR MEG. Jeg var så glad, ord kan ikke få beskrevet nok hvor fantastisk glad jeg er den dag idag for at disse menneskene tok meg inn, bare enukeførjul!!!! 

I gotta feeling.........
THAT TONIGHT´S GONNA BE A GOOD NIGHT 

Det ble ikke bare en good night men ett good siste halvår. Jeg har aldri før vært så lykkelig som jeg var hos denne familien. De er best, de er aller best. 

Jeg gikk fra utenoghamulighet tilogvære medfolk, til og kunne gjøre stortsett som hvilken som helst annen amerikanstenåring der borte. Jeg følte meg endelig litt mer rettferdig behandlet. Min nye vertsfamilie hadde regler, men de stolte også på meg og jeg følte vi hadde ett godt forhold. Her gikk kommunikasjonen godt, og den gikk begge veier. Tror gjerne det var det som manglethosførstevertsfamilien?

Jeg gikk 100% inn for basketballen, her ble jeg kjent med noen av verdens beste jenter. Er blant annet disse jeg fortsatt har kontakt med idag :-) verdens beste jenter!!! Basketball season var en helt fantastisk opplevelse, var endelig en del av noe. Ting begynte endelig og "løsne på vennefronten". Jeg var ikke alene lengre. Kan kanskje høres ganske patetisk ut, men er slik det var.


<3 <3 <3 LOVE YOU!

Ny familie, og basketball var vell starten på noe fantastisk for meg. Nå startet endelig mitt eventyr. Ting begynte endelig og ha en mening, alt ork og slit begynte endelig og pay off. 



Etter basketball season, var det tid for SOCCER!!!! FYSØREN, for en opplevelse. Greit nok jeg spilte JV  og knakk foten men var fortsatt en tid jeg aldri, aldri kommer til og glemme. Ble ganske så tett knyttet til Varsity jentene, men enda bedre til JV jentene. Alle var så snille :-)


Chile og Norge <3 <3 <3 <3


Mariah og meg <3 <3 <3

Skulle så gjerne publisert ett bilde med alle de fantastisk flotte menneskene jeg ble kjent med. Men har funnet ut at jeg har ett sted mellom 4000-6000 bilder fra året mitt. Crazy etter og ta bilde much? jk.....or not

Det var ikke bare gjennom sportene ting begynte og løsne. også elllers generelt. Jeg hadde endelig muligheten til og VÆRE med folk etter skolen, jeg hadde muligheten til og ta folk medmegHJEM!!! Jeg hadde endelig noe jeg kunne kalle hjemme.


Meg og Brittany (fineste cheerleaderen) <3 Fort Hays neste år med hun? Fingers crossed !!!!!

Marissa og jeg :-D 

JEG HADDE VERDENS BESTE VERTSFAMILIE!!!!

Verdens fineste og beste vertsforeldre. MER FANTASTISKE MENNESKER SKAL DU LETE LENGE ETTER!!


VERDENS FINESTE, SØTESTE OG SNILLESTE VERTSSØSKEN!!! ELSKER DE :)

Når det er snakk om my 2nd family aner jeg ikke hvor jeg skal begynne. Ord kan ikke beskrive hvor fantastiske de var og hvor mye vi gjorde sammen. Fantastisk, snille, omtenksomme, utadvendte, hensynsfulle, forståelige, kloke, gode, brae er bare noen få ord som beskriver dem. Jeg gledet meg nå til og gå på skolen, men aller mer så gledet jeg meg til og komme hjem. Hjem, føltes så godt og endelig være komfortabel med og kalle noe "hjem" der borte. Jeg elsket hvert sekund som ble tilbragt med denne familien. Og ta farvel er noe av det verste jeg har gjort. Eller "its not a goodbye, it´s a see you later"... Jeg gren fra jeg dro fra huset og helt til jeg boardet flyet til Norge. Stakkar damen som satt ved siden av meg på ene flyet; hun bare: "Why are you crying?" "What´s wrong?" Lol, stakkaren endte opp med og bestille seg en bloody mary eller noe, da lo jeg litt for meg selv. Uansett. Det siste halvåret av mitt utvekslingsår var så fantastisk flott på alle mulige måter - det VAR da en dans på roser. Jeg elsket vertsfamilien min som om de skulle vært min egen familie.


HOME <3 <3 <3


Jeg dro altså på utveksling gjennom organisasjonen Into Education. (http://www.into-utveksling.no/)
Tiltross for alt dramaet med første vertsfamilien er jeg sjeleglad den dag idag for at jeg valgte og dra med nettopp en såpass liten organisasjon. Personlig oppfølging er vel noe av det jeg har satt mest pris på nå i etterkant. Det var aldri noe problem for meg eller familien min i Norge og få kontakt med dem. Har skrevet om dem i tidligere innlegg, men velger og skrive enda en liten paragraf til, nettopp fordi jeg er så fornøyd. De var der da jeg trengte dem som mest. En tid da jeg var forferdelig langt nede i Desember etter Chicago-turen med DECA-klubben på skolen så ringte Marit i Into til meg på skolen borte i Nebraska og vi snakket i hvertfall en times tid. En times tid hvor jeg endelig fikk sagt ting som jeg følte det, endelig forstod noen meg. Fikk også råd og veiledning på hvordan jeg burde takle situasjonen hjemme hos første vertsfamilien (var vell nå områderep endelig hadde fått fingerenutavræven og gitt grønt lys for bytteavfamilie). Bare den 1 times samtalen gjør at jeg fortsatt ville dratt på utveksling med Into om igjen om jeg hadde hatt det alternativet. 

Vil jeg anbefale Into til fremtidige utvekslingsstudenter? -  JA!!!!

Fornøyd med sammarbeidsorganisasjonen i USA? - ehhhh, enough said. Organisasjonen er sikkert grei den, men områderep er enheltannen historie Men så sammarbeider heldigvis Into med flere organisasjoner i USA på lik linje som andre org her i Norge :-)



Så kjære fremtidige utvekslingsstudenter: Ett år kan bestå av både opp og nedturer. Noen kan være heldig med året hvor det stortsett består av oppturer imens andre kan være uheldig at store deler består av mye nedturer. Ingen sitt år vil være likt. Men jeg velger og se på ting slik: "what doesn´t kill you, only makes you stronger". Jeg lærte mye om meg selv hos første familien. Jeg innså hvor mye jeg var i stand og finen meg i, jeg innså hvor mye jeg faktisk kunne takle og hvor sterk jeg var mentalt sett. Vi er survivors alle sammen. Kanskje litt teit og putte det slikt? But, you know what I mean. Overgangen fra Bergen på 250 tusen til Hastings på 20-25 tusen var egentlig en "lett overgang". Hadde aldri noe problem sett fra den vinkelen. Språket var en utfordring men om du er villig og jobbe med ting, så vil det gå som smurt etter en liten stund. Ha en positiv innstilling og gjør det beste utav hver mulig situasjon. Ikke vær redd for at du skal "gå glipp av ting i Norge". Jeg hadde fortsatt tatt ett utvekslingsår om igjen på tross av at det ikke var så altfor kjekt i begynnelsen. For på slutten og nå når jeg ser tilbake på ting så var det verdt det. Jeg sitter igjen med en erfaring, og ett minne om ett fantastisk år som jeg ALDRI ALDRI kommer til og glemme.

This is a one of a lifetime opportunity, du får ikke denne sjansen en gang til. Så gjør som meg: don´t dream it,  DO IT!

Om noen skulle ha noen kommentarer eller spørsmål så kan dere stille det i kommentarfeltet eller sende meg en mail på Charlotte.Stordal@gmail.com

117 dager før jeg setter kursen hjem igjen til USA!!! Finnes ikke ord som kan beskrive hvor mye jeg gleder meg til og se enkelte igjen. Nebraska og North Carolina (<3) blir så bra :-)

http://www.vp-mi.com/news/article_c58dafd4-14ae-11e1-8f50-001cc4c002e0.html#.Tsv2vBXF8yM

Noen ganger er livet så urettferdig. Hvil i fred <3

Da har jeg endelig fått bestilt billetter tilbake til USA neste år for og besøke familie og kjente. I tillegg skal jeg også sjekke ut ett college i North Carolina. Dette blir bra. Gleder meg kjempemasse til og se alle igjen :-)


<3 <3 <3

Har slått fra meg det meste som heter College i California, Hawaii, Washington og ja. De der stedene. For og kunne få støtte av Lånekassen må jeg begynne rett på mitt "Sophomore"(2. året)  year med College. Dermed er egentlig mange college utelukket.

Jeg har nå to favoritt colleger, ett i North Carolina og ett i Kansas.
 

University of North Carolina at Wilmington er vel min favoritt #1


Fort Hays State University i Kansas er vell en favoritt #2, mye pga at en av mine beste venninner fra USA går der nå.

Når det gjelder colleget i NC vet jeg ikke om de lar meg kunne starte rett på mitt andre år, samme gjelder egentlig Fort Hays. Venter egentlig fortsatt på svar fra dem. Men min plan B er da og ta "Sophomore Year" ved North Park University, for så og søke meg til NC eller Kansas mitt Junior (3.år) year.

 North Park University - Chicago, IL

Er hvertfall dette jeg tenker i skrivende stund når det gjelder college. Uansett - jeg SKAL dra og jeg gleder meg noe enormt mye :-) Dette blir bra! Jeg tenker, nå når jeg har muligheten så hvorfor ikke? Som Into ville sagt - Don´t dream it, DO IT!!! :-)

Selvom jeg var på utveksling ifjor, liker jeg fortsatt og følge med på hvordan noen av årets utvekslingsselever har det på the "year of their life". 

- http://liznebraska.blogg.no/ (Liselotte i Nebraska)
Er vel egentlig ganske selvforklarende at dette er favorittbloggen min ettersom hun også er i Nebraska. Slik som jeg var ifjor :-) Riktignok på andre siden, men er fortsatt Nebraska!

- http://carolineiusaa.blogg.no/ (Caroline i Oregon)

- http://julie-i-usa.blogspot.com/ (Julie i Wisconsin)

- http://usacecilie.blogg.no/ (Cecilie i Maine)

- http://juliebjornstad.blogg.no/ (Julie i California)

Følger også med sånn av og til på andre blogger som ligger i Bloglovin listen min.

Ahh, alt føles så riktig. Føles så bra og være tilbake i gode gamle Norge. På tross av at jeg var vekke ett år, virker alt som før :-) Så ja, don´t dream it - DO IT! 

Norge vil alltid være "hjemme" uansett hvordan en snur og vender på det. Etter jeg kom hjem til mitt kjære fedreland er det så mye jeg tok forgitt før jeg reiste, som jeg nå er sinnsykt takknemmelig for at vi har her.



* Familien og vennene mine: Det er kanskje de jeg har savnet mest. I USA så var det til tider sykt frustrerende og ikke få si ting AKKURAT som du mener. Det er så deilig og kunne snakke norsk, få sette ord på følelser og tanker på den måten du ønsker
* Helsesystemet: Kunne dra og feks ta røntgen på foten din (Ja, måtte gjøre det etter ene Soccer treningen i USA) uten og bekymre seg for en eventuell giga regning i ettertid om forsikringsselskapet ikke dekker den.
* Offentlig transport: HERREGUD!! Har savnet Bergen og bussene. Skulle aldri in a million years tro at jeg kom til og si det. MEN, det og kunne komme seg rundt på egenhånd uten hjelp av andre er noe jeg har savnet sykt
* Måte en blir behandlet på: Jeg er så glad jeg endelig blir "behandlet som en voksen". Jeg kan gå ut når jeg vil, trenger ikke si hvor jeg skal, kan komme hjem når jeg vil - you name it
*  Kleskode: FYFAEN så digg det er og kunne gå i det man vil på skolen uten bekymring om shortsen er for kort eller stroppene på toppen er for tynne
* Vann: Kunne drikke VANN eller SAFT for den saks skyld på skolen uten og bekymre seg for HVILKEN FARGE flasken er. (Clear water, clear bottles var policyen til skolen min der borte.....) 
* ID: Trenger ikke gå rundt med den fæle "School ID´ en"
* Gå på do: Æææh, er så digg og kunne bare gå ut midt i en time for og gå på do
* Data: Er sykt digg og ha data på skolen her hjemme. Gjør alt så mye lettere
* Klasserom: Slippe og bytte klasserom 8 ganger daglig. Hallo 1 klasserom, maks 2 her i Norge <3
* Alkohol: Var jævla digg og kunne gå på polet når jeg kom hjem.......Enough said
* Avstand: Elsker faktisk(!!!) at en har muligheten til og GÅ til ting her i Norge
* Mat: NORSK MAT <33333 Sjokolade, pinnekjøtt - you name it!
* Religion: Har ikke noe problem og respektere andres syn og tanker om ting. Men synes det er litt deilig i Norge hvor ikke alt er så religionspreget som det ofte er i USA. God bless America, you know
* Norsk system: Norsk system på ALT!! Hvordan ting fungerer her u know
* Syn: Hvordan folk her hjemme ser på ulike ting!!!!
* Naturen: Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men FY som jeg har savnet fjellene i Bergen <3


Verdens fineste lillebror <3

Er sikkert a whole lot more som jeg burde ha nevnt, men er dette jeg kom på i farten :-)

Jeg sitter her i Norge nå, nesten 4 måneder etter jeg kom hjem fra Hastings, Nebraska.



Det første jeg ser hver morgen når jeg våkner, er bildet på nattbordet jeg fikk av vennene mine i USA før jeg dro. Det første jeg ser når jeg står og gjør meg klar om morgenen rundt speilet er alle de fine senior pictures jeg også fikk før jeg dro. Dette er også det siste jeg ser før jeg legger meg om kvelden. Det går ikke en dag, uten at jeg tenker på USA og hvor en fantastisk opplevelse jeg hadde der borte.


Amerikanerne er så utadvente og laidback. Jeg savner det. Jeg savner det og kunne bare begynne og snakke med noen sånn helt plutselig uten og få ett sykt rart blikk. Jeg savner de fantastiske menneskene jeg ble kjent med der.

Året var helt fantastisk på alle måter. Jeg hadde ett ganske "tøft" første halvår hos min første vertsfamilie. Ting var ikke som de burde, og vi passet rett og slett ikke sammen. Men det var denne perioden jeg innså hvor sterk jeg "mentalt sett" var. Jeg har aldri følt meg så alene som jeg gjorde de 4 første månedene i USA. Men, som overskriften sier "What doesn´t kill you, only makes you stronger". Dagene var lange, veldig lange. Men, jeg var fast bestemt på at DETTE, ja dette skulle jeg klare. Året skulle fullføres, jeg skulle kunne gå opp på "scenen" under Graduation med tanken "I DID IT!". Det var mange tårefylte netter det første halvåret. men jeg sitter i Norge nå og kan med hånden på hjertet si: det var verdt det!!



Etter mye (da mener jeg MYE) om og men, flyttet jeg inn hos en ny vertsfamilie den 17 desember nøyaktig en uke før jul. Jeg gikk fra og ha en vertsmor, en vertssøster og en kind of vertsbror til og ha en vertsmor, en vertsfar og tre yngre fantastiske søsken. Det var den beste julepresangen jeg noengang kunne bedt om. Fra den gangen jeg tok mitt første skritt inn i huset, har jeg følt meg så utrolig velkommen. Jeg er så takknemmelig den dag idag, for at de tok meg inn etter at organisasjonen (SAI) gjorde minst mulig for og flytte meg.

Gjennom mitt år i USA drev jeg med Basketball (hvor jeg var student manager) og jeg drev med Soccer (hvor jeg spilte spiss). Det skal også legges til at jeg var med i DECA på skolen min. Det er her jeg nettopp har noen av mine beste venner fra. Fra aktivitetene jeg drev med. Selvom fotballen og basketballen betydde to timer hver dag etter skolen, var det så sykt verdt det. Jeg skulle ønske at etter mine skoledager her i Norge, at jeg kunne gå til det samme. Vi var så close together, vi fikk oppleve så sykt mye sammen og det ble knyttet tette bånd oss imellom. Jeg er så glad jeg valgte og nettopp signe up for dette.





I USA hadde jeg det time of my life. Tiltross for en ikkefulltsåbraførstevertsfamilie og en litesammarbeidsvilligSAI. Jeg opplevde en enorm motivasjon, glede, støtte og tilhørighet hos min 2 og helt fantastiske vertsfamilie, jeg opplevde en flott oppfølging fra Into og jeg hadde de beste vennene i USA jeg noen gang kunne bedt om. Dette var for 100 gang - THE TIME OF MY LIFE.



Om du nå sitter og tenker, er utveksling noe for meg? Så har jeg en ting og si. Det er bedre og angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort. Sånn som meg, om jeg ikke hadde dratt til USA ifjor vet jeg at jeg hadde angret. Jeg hadde da aldri stoppet og stilt meg selv spørsmålet: WHAT IF? Mye av dette er grunnen til at jeg velger og dra tilbake til USA nå for College. Jeg savner USA, jeg savner Amerikanerne. Men jeg vil også ut og reise, oppleve verden (USA) nå mens jeg har muligheten. Som Into sitt "slagord" sier: DON´T DREAM IT. DO IT! Så ja, grip sjansen - ta muligheten. Det vil alltid være oppturer og nedturer, det er det også her i Norge. Men det er når ting står på som verst, at du lærer mest om deg selv. Du innser da, hva du virkelig er i stand til og takle. Selvom jeg ikke hadde den beste starten på året, så gjorde de siste 5 månedene at jeg hadde den beste opplevelsen i mitt liv noensinne! 



 

Jeg har aldri vært personen som liker å stå ovenfor ett dilemma hvor begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Men så er det jo igjen slik at "you gotta do, what you gotta do". Har man en positiv innstilling kommer man langt, uansett hvilket valg man tar. 

Helt siden jeg begynte og lese om SONOR og skolene de hadde ett sammarbeid med i USA, har alltid North Park University i Chicago, IL vært en soleklar favoritt. Den ble heller ikke en mindre favoritt etter at de hadde egen "stand" på SONORs informasjonsmøte for ett par ukers tid tilbake. Jeg skal definitivt sende inn en søknad når jeg får karakterene mine fra 1. semester her i Norge. Men nå har det seg også slik at jeg har begynt og se på andre skoler, i andre stater til og med.

Har blandt annet sett på California Lutheran University etter at en jente som heter Natalie tipset meg. Hun gikk først (sophomore year) på North Park, men så (junior year) søkte hun seg over til California. 

Søknad skal hvertfall sendes til både California og Chicago. Så får jeg heller ta avgjørelsen om hvilken jeg vil gå på om jeg kommer inn på begge. En ting er sikkert, jeg skal VEKK fra Bergen og Norge.

Har også sett på University of North Carolina Greensboro,  Western Michigan University, University of Wisconsin Milwaukee, University of Texas San Antonio +++.. Dilemma. 

Norsk skole = frihet

Jeg vil bare starte dette med og understreke at det er sykt digg og være tilbake på norsk skole. Trenger ikke tenke på fargen til flasken som jeg ønsker og ha vannet mitt, trenger ikke gå rundt med en halvveis teit ID rundt halsen for og bevise hvem jeg er, trenger ikke noe teit hall pass for og kunne vandre fritt i gangene eller gå på do. Men når det er sagt så skal det sies at norsk skole er sinnsykt mye mer krevende enn jeg opplevde at den Amerikanske skolen var. Hvorfor? Der borte jobbet jeg omtrent ikke for karakterene, her må jeg jobbe så inn i h***** for og få sånn noenlunde ok, karakterer. 

Da jeg kom hjem igjen, tenkte jeg feks at Engelsk faget ville gå på skinner. Der tok jeg feil. Har begått den største feilen ved og velge Engelsk Litteratur og Kultur, og ja. Hva kan en si? Jeg er hvertfall ikke noe fan av Shakespeare og andre dikt og det er kun DET vi har holdt på med til nå. Engelsklæreren har også den værste britiske aksenten noensinne. Jeg sier ikke den er stygg, eller dårlig på noen som helst måte. Synes bare det er fælt og sitte der og høre på den etter og ha vært ett år i USA med Amerikansk akksent.

Faglig så henger jeg endel etter i fagene Historie og Norsk. Resten (programfagene) går faktisk overraskendende Ok. Er utfordrende men ja. Har forresten valgfagene Rettslære 2, Politikk og Menneskerettigheter samt Engelsk. I tillegg har jeg jo fellesfagene Norsk, Gym, Historie og Religion. Men jeg merker at her bryr lærerene seg mye mer om at en skal oppnå bedre karakterer. Føler jeg lærer mer her sånn generelt, men er så vanskelig og oppnå de karakterene man ønsker. I USA ble store deler av karakteren avgjort gjennom lekser, daily quizzes  og kanskje noen short answer prøver sånn innimellom.

Norsk skole vs Amerikansk skole? Er neimen ikke lett og gi ett svar på det :-) Takk for meg, nå skal jeg tilbake til min presentasjon som jeg skal ha i Engelsk imorgen om ett dikt en gang fra romantikkens tid.. in my ass. Sa jeg det var 3 presentasjonen på kun 4 dager og at helgen må brukes på særemne og mappeoppgave i Rettslære? HALLELUJAH! Håper det står bra til med dere godtfolk! Kommer en oppdatering på College fronten snart, har noen exciting news for dere!

Er så glad. Sitter egentlig igjen med en lykkefølelse inni meg nå. Gleder meg så sykt til og ta fatt på neste år og ett nytt kapittel i livet mitt: nemlig COLLEGE! Så nå er det bare og krysse fingrene for at alt går etter planen, og planen er klarer enn noen gang nå nemlig: NORTH PARK UNIVERSITY! Før jeg kommer meg til Chicago skal selvfølgelig sisteåret med 3STB nytes til det ytterste. (Om man kan si det slik?)

 Jeg vil reise nå når jeg har sjansen. Hvilke forpliktelser har jeg nå? INGEN! Hvilke forpliktelser ville jeg hatt om kanskje 5-10 år? Who knows? Ville jeg da hatt denne muligheten? Neppe. Så don´t dream it, do it. 

Jeg har vært i Chicago før, den gang var den en fantastisk tur - men også en ganske krevende mentalt sett ettersom det var rundt disse tidene jeg byttet vertsfamilie. Turen kan du lese mer om her om du ønsker: http://charlotteiusa.blogg.no/1293914508_chicago_14_desember.html









Her er forresten ett par videoer, fra nettopp North Park - ENJOY! 

Ja, da kan det se ut som jeg begynner og blogge sånn halvveis på denne bloggen igjen. Grunnen? Fordi slik som ting ser ut nå, så drar jeg tilbake til USA neste år. Ikke for og oppleve High School en gang til, men pga College! Hvor kult er ikke det? Jeg synes hvertfall det er dritkult :-) Uansett, colleget jeg ser mest på heter North Park University, og det ligger like utenfor Chicago i staten Illinois. Jeg er ikke helt 100% sikker på at det er her jeg vil søke, men jeg er hvertfall 75% sikker på at det er DET colleget jeg vil søke på. Jeg har også sett på Berkeley College som ligger i New York, men ærlig talt så er ikke New York så fantastisk så slo det fort fra meg igjen liksom.
Noen av dere tenker kanskje: Hvorfor ikke Nebraska? Jeg tenker, jeg har allerede opplevd "the Midwest" og hva Nebraska har og by på, så hvorfor ikke oppleve noe nytt eksempelvis ett nytt sted nå mens jeg har sjansen? Uansett under kommer litt bilder osv jeg har funnet av North Park University. Enjoy!












Ahh, ser så sinnsykt koselig ut :-)

Imorgen skal North Park, og en rekke andre College og Universiteter delta på en Utdanninsmesse her i Bergen, så da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur inn for og snakke med dem og forhåpentligvis få svar på noen av spørsmålene jeg har.

Først vil jeg bare starte med og si at dette innlegget ikke er skrevet for og henge ut verken organisasjon eller enkeltmennesker. Dette er bare frustrasjon fra min side som må ut, og jeg vil informere andre om hvordan jeg har opplevd støtten jeg har fått fra organisasjonen min gjennom utvekslingsåret slik at det kanskje vil være nyttig informasjon for dere andre som vurderer denne organisasjonen.

Jeg vil først starte med og si at jeg kun vet om to stk fra min organisasjon som har måttet bytte familie gjennom utvekslingsåret. Du har meg som var i Nebraska og en annen jente som var i California. Grunnen til at hun byttet vet jeg ikke, bare så det er sagt.

Jeg har absolutt ingenting og utsette Into for. De har vært støttende, flinke med informasjon og de har vært lett og få kontakt med om det har vært noe. De har vært lett tilgjengelig for meg som uvekslingsstudent og mamma i Norge har også hatt kunnet fått lett kontakt med dem. Når jeg ble angrepet av alle parter her borte fra organisasjonen (områderep og regional director) ble jeg feks ringt opp av Into, som ville høre hvordan det gikk med meg. Dette var en helt utrolig samtale som gjorde slik at jeg fikk sagt utrolig mye av det jeg hadde på hjertet mens noen faktisk forstod hva jeg mente, og hvordan jeg mente det. Etter samtalen vår følte jeg meg 10 kilo lettere.

 Det flest av dere har lurte på hvordan organisasjonen min var da jeg byttet familie. De gjorde absolutt null og niks. Eneste de gjorde var og si "at her hørte jeg til".. Jeg skulle ingen steder. Jeg var såpass langt nede rett før jeg byttet familie at hadde ikke jeg flyttet, da hadde jeg dratt hjem i juletider, for situasjonen hos familien jeg bodde hos kunne jeg ikke takle lengre. Jeg har ikke så veldig lyst og diskutere her på bloggen hva som var grunnen til at jeg byttet for jeg ønsker ikke å "henge ut" disse menneskene.

Jeg prøvde allerede etter en måned hos min 1.familie og få byttet. Uten lykke. Organisasjonen nektet og flytte meg. Jeg fikk hele tiden beskjed om at om de flyttet meg, da kunne jeg ikke bli værende i Hastings og på samme skole.. Jeg brydde meg ikke, for jeg ville bare VEKK!! Da jeg sa det ikke betydde noe for meg og bli værende der, gjorde de ingenting. Ikke før Chicago turen i begynnelsen av Desember med DECA skjedde det ting som fikk "fart på sakene"..

Jeg fikk en melding på Facebook av min mor som sa:


Jeg skjønte jo ingenting og ba henne ringe meg snarest.. Da viste det seg at vertsmor hadde sendt mail til organisasjonen i USA om at jeg ville hjem. SAI hadde da kontaktet Into i Norge som deretter hadde kontaktet Mamma. Hva med og kontakte meg direkte neste gang? Jeg ville jo ikke hjem, jeg ville bare flytte. Jeg ville nyte året og kose meg. Ikke være trist, deprimert og sitte på rommet hele tiden.

Jeg vil si jeg fikk et lite breakdown da mamma ringte. Stakkars roomatene mine skjønte jo ingenting når jeg stakk inn på badet for og snakke med mamma over tlf. Når jeg var ferdig la jeg meg bare i sengen og var sykt nedfor. Hva hadde jeg gjort for og fortjene dette? Dro ikke til USA for og få denne behandlingen og dritten imot meg?

De hentet da læreren som var med på turen for de visste jo ikke hva de skulle gjøre. Desseverre gjorde jeg noe som "fikk meg i trøbbel" ifølge organisasjonen. Jeg fortalte læreren om situasjonen hos familien, hvordan det var, hva som hadde skjedd den siste tiden og om ønske jeg hadde med og bytte familie.Tabbe av meg, men jeg angrer ikke ett sekund.
Læreren ringte deretter til rektor på skolen, som ringte organisasjonen og sa de måtte flytte meg ut derfra umiddelbart. Organisasjonen min hatet meg nå for at han hadde ringt: "I have never in my 20 years gotten a call from a principal before" - Områderep sine ord... Jeg tenkte jaja, whatever når dere ikke gjør EN ENESTE TING for og få meg ut derfra, hva skal jeg liksom gjøre da?

Senere denne måneden hadde jeg ett møte med Regional Director og Områderep, ett møte jeg ikke hadde noe peiling på om før 2 dager før.. Møtet tok selvfølgelig sted på SKOLEN!! Ikke hjemme, for der måtte de snakke med vertsmor alene.. Hadde tidligere denne dagen fått spørsmål av Vice principal om jeg visste hva møtet var om og jeg hadde ingen aning, fikk beskjed om det igår liksom sa jeg til henne. Jeg gikk etter skoletid for og snakke med dem i ett rom med kun dem to. Etter og ha sittet der i 2 timer ca og blitt angrepet og beskyldt for det ene og det andre var møtet over. Hva som ble sagt her ønsker jeg ikke gå mer innpå men ble satt på Probation pga oppførselen min og at jeg ville motta ett Probation letter av organisasjonen på e post. Dette står under organisasjonens Disciplinary Procedures...




 Godt mulig jeg har fått en Verbal Warning, men jeg har hvertfall ikke fått en "Written Warning"... Trodde de kalte det procedures for en grunn liksom? Latterlig og ha noe man ikke skal følge hvertfall :-) De satte meg jo på probation uten en written warning.. Fikk heller aldri den jævla probation tingen på mail ;);););) frustrasjon..... Liker og true folk liksom...

Omtrent en uke etter møtet sa min gamle vertsmor til meg: "I think they got you a new family, you are supposed to go and have dinner with them tomorrow" Jeg bare: "Oh, Ok. " Hva skulle jeg liksom si foran dem da? Planen var at dagen etter skulle jeg kjøre hjem med min soon to be vertsfar for og ha middag med den nye potensielle familien for og se hvordan vi kom overens. Da han ikke var på skolen snakket jeg med rådgiveren min for hun visste jeg skulle bytte og spurte hun om hvor han var osv og om hun visste om jeg skulle bytte? Han var syk men hun skulle ringe han og høre om jeg skulle komme idag eller vente. Faen da tenkte jeg, endelig håp men så var håpet borte. Han var ikke på skolen fordi han var hjemme med minstemann som var syk, så så snill som rådgiveren er så kjørte hun meg hjem til dem etter skolen. Helt fantastisk snill. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten støtteapparatet jeg hadde rundt meg på skolen da organisasjonen ikke gjorde noe som helst.

Husker da Pete (vertsfar) og Demetri (bror og minstemann) viste meg rundt i huset. Han sa hele tiden "I threw up here earlier" og Pete bare: "I dont think she wants to know that, too much information". Haha, :) Etter og ha snakket litt med dem begge kom ungene hjem fra skolen: Tasia og Nikos. For noen herlige unger! De er så snille og hadde ett hjerte av gull. Etter en stund kom også Sara hjem (vertsmor).. HUn er det godeste og snilleste menneske jeg noengang har møtt. Hele denne familien var virkelig så fantastisk snille at det ikke kunne beskrives. Jeg koste meg så sinnsykt mye denne dagen. Alt klikket liksom oss i mellom. Senere på kvelden da Pete kjørte meg hjem sa han at de skulle ringe områderepresentanten og si de "ville ha meg".. Ble så utrolig glad og kunne ikke la vær og smile eller og si tusen takk.. ahhh, endelig tenkte jeg :)

Story of: bytting av familie :)

Min nye familie hadde ifjord hostet en annen utvekslingsstudent ved navn Natalia fra Tyskland som kom gjennom EF. Kjempeherlig jente. Organisasjonen min kom ALDRI på besøk til familien min for og gå gjennom papirarbeid, regler eller noe! Jeg og nye familien pleide og spøke med: "For all they know we could be serial murders" haha. Jeg kom jo med en annen organisasjon. Jeg flyttet til og med inn til dem før noen i det hele tatt hadde sjekket dem. Det var verken ett problem for meg eller familien, men vi var begge enige om at det BURDE være ett problem for organisasjonen. Første gang områderep møtte familien min i det hele tatt var da hun plukket meg opp for at vi skulle dra på Exit Orientation... Latterlig hvordan organisasjonen der borte holder på :-) Har absolutt ingenting positivt og si om dem. De har ikke oppført seg om den støttespilleren de burde være, de har vært dårlig på informasjon og dårlig til og følge prosedyrer. Det er da ikke slikt det skal være?

Jeg ønsker alle fremtidige utvekslingsstudenter lykke til! Krysser fingrene for at INGEN av dere må oppleve det samme som meg, INGEN fortjener det.. Æsj, de ødelagte halve året mitt. Heldigvis ble det siste halvåret HELT FANTASTISK!! Heldigvis angrer jeg ikke på at jeg dro med tanke på hvordan alt turned out :-) Men skal sende en saftig klage bort til USA, samme sa vertsfamilien min (den nye) at dem skulle gjøre..

WE DID IT!!

Graduation var en helt fantastisk opplevelse. Føltes så sinnsykt Amerikansk i det vi gikk inn i gymsalen når de spilte "Pomp and Circumstance" eller bare Graduation sangen som jeg likerog kalle den. Vi hadde den 12. mai øvd på oppstilling og på "the day of graduation" møttes vi i "the south gym" for og stille opp i alfabetisk rekkefølge. Heldigvis gikk det bra for min del og det så ut som det gikk bra for alle andre også :-) Under Graduation var det taler fra de 5 Valedetorian's, the Class President og rektoren. Vi hadde også sang fra the Choir. Selve graduation seremonien ble avsluttet med utdeling av diplomas. 

 
Jeg kom meg opp på scenen uten og snuble, var faktisk ingen som snublet noe som var litt sjokkerende! Var dødsnervøs da det nærmet meg min tur, trodde jeg skulle tisse på meg men gjorde da ikke det. Fikk mitt "certificate of attendance" og da jeg gikk over scenen tenkte jeg "I DID IT!!!". Var sinnsykt kult.

Pomp and Circumstance (sangen som ble spilt da vi kom inn i gymsalen)

Me and my host parents

Angela, meg, Jasmine og Sara. Beste jentene <3

Jasmine og jeg. hahaha, elsker Angela sin uttryk her :-)

Senere på dagen var det tid for Graduation party's til mange forskjellige folk. Var egentlig masse opplevelser i seg selv. :-) Løp bokstavlig talt fra ene graduation partyet til det andre før jeg måtte være hos Cecilia kl 6, hvor jeg selvfølgelig ble forsinket for GPSen på mobilen min er helt tullete. Jeg måtte være hos hun kl 6 for vi skulle ha ett suprise party for hun kl. 7, noe som jeg, Dani og Cecilias familie hadde planlagt i 3 uker. Heldigvis gikk det som smurt og hun hadde ingen aning om hva som foregikk, før hun kom vandrende inn døren. Stakkaren begynte og grine jo. Hennes gamle vertsfamilie som hun bodde hos 1. semester kom til og med, noe som var sinnsykt snilt gjort av dem :-)

Jeg og Dani laget ett banner til hun hvor det stod "We <3 You Cecilia". Denne fikk vi folk til og signere/skrive noe til henne på. Var sykt emosjonelt og være der og er første gang jeg har grenet for jeg innså at året mitt var nær slutten.

Dani, meg, Cecilia og Sam :)

Måtte jo selvfølgelig sende ett norsk flagg med henne tilbake til Chile :-)

Etter omtrent alle var gått var vi en liten gjeng som tok en tur til Fisher Fountain. Dro jo også med oss Cecilias chilenske bror :-)

Fisher Fountain

Becky, Gabo, Kiara, Becca, Cecilia, Meg og Dani :-)

Senere på kvelden var det tid for post graduation. Poster noen videoer under fra det.


Vi spilte bowling, bingo, poker, hadde karaoke, hypnotist fyr, mat og koste oss rett og slett i hjel. Kom ikke hjem før 5 om morgenen og kunne godt vært der ett par timer lengre liksom :-)

Me at bowling!

Kayla

Julie is hypnotized

Ignorer norsken min, har prøvd og skrive dette innlegg i over en time nå. hahah :-) Var hvertfall en superstressende men kjempegøy dag! :-) 

Fremtidige utvekslingsstudenter: DERE HAR SÅ MYE OG GLEDE DERE TIL :-)

Hadde noen fantastiske siste dager i USA, og noen fantastiske første dager i Norge. Er så rart og tenke på at jeg har dratt fra USA og kommet tilbake til Norge, holder fortsatt på og venne meg til tanken og DØGNRYTMEN. Herregud, døgnrytmen min er helt messed up men får krysse fingrene at den blir bedre litt snart.

Madi og jeg

Har nå vært i Bergen i 3 hele dager sånn ca, og det har vært rart. Rart fordi været suger så sykt her. Vi hadde 14 grader her og når jeg skypet med Shelby i går hadde de 35 grader.... Rart jeg er misunnelig eller? Er så mye jeg må tilpasse meg igjen her i Bergen. Noe jeg sliter og bli vant med er TRAPPENE våre. I USA hadde vi megatykt og behagelig teppe i trappen men her har vi det ikke... Mamma bare lo av meg når det første jeg sier etter og ha kommet inn i huset var om vi hadde gjort noe med trappene. Vertsfamilien min bare lo også når jeg fortalte det :-)

Mariah og jeg

Morganbeste og jeg (Darian i bakgrunnen, haha)

 Holder på med en egen "Nebraska-vegg" på rommet til minne om året mitt her borte så jeg har noe og sette fingrene i nå om dagene før resten av gjengen er ferdig på skolen. Er hvertfall godt og være tilbake men savner Nebraska :-)

Madi: the happiest girl I know, and Me :)

Drar paa fredag, kommer hjem paa loerdag. Sykt emosjonelt, sykt og tenke paa.....



Naa er det 5 dager til jeg maa sette snuten mot flyplassen, jeg har 5 dager igjen i Nebraska. Jeg har allerede hatt min siste loerdag her, og soendagen er snart over. Er helt sinnsykt og tenke paa. Staten jeg visste null og niks om for 10 maaneder siden har naa blitt mitt "2nd home". Det er her jeg har faatt venner jeg ikke vet hvordan det skal bli og reise ifra. Jeg som var saa bekymret foer dette aaret begynte: Hvordan skulle det bli? Hvordan skulle det bli og reise fra alt "kjent og kjaert"? Naa stiller jeg meg det samme sporsmaalet igjen, bare denne gangen om Norge. Jeg vet ikke hvordan det blir og komme tilbake. Forhaapentligvis er vennene mine der, men er alltid en liten del av meg som tenker "What if?".

Morgan, Shelby, Lilian, Samantha, Angela, Sierra, Kathi, Laura, Seana, Morgan, Lindsey, Jessica, Tressa, Briton, Cecilia, Stephanie, Lacey, Jasmine, Jaimie, Salaina, Mariah, Sara, Katie, Elaine, Marissa, Brittany, Dani, Madison, Kiara
Hvordan skal det bli uten de hver dag? 


Meg, Lacey, Jaimie, Cecilia, Morgan, Kiara, Seana, Laura

Jeg kommer til og savne at Jasmine og Angela gjoer narr av maaten jeg snakker paa av og til. Jeg kommer til og savne vaare utallige turer til Sonic fordi jeg har saa sinnsykt lyst paa corndog.Jeg kommer til og savne Tanner og samtalene vaares. Favorittgutten min fra B. Law helt klart!
Kommer ikke til og bli det samme naar Jasmine ikke sitter foran meg i spansken lengre og stadig snur seg for og kopiere svarene mine.


Tanner og meg

Er slike smaating jeg ikke vet hvordan det skal bli uten. Hvordan kommer det i det hele tatt til og bli uten og se de hver dag? Det foles saa rart og ikke kunne forestille seg hverdagen i Norge en gang. Er jo liksom det som er "hjemmet mitt". Er jo der jeg skal vite hvordan ting er, er ikke der jeg skal vaere "redd" for og komme til. Faar vel si som Cecilia fra Chile: "I belong to America". Naa foeles det hvertfall slik.

Jeg innsaa ikke at tiden min i USA nesten var over foer vi hadde Surprise Party for Cecilia fra Chile. Har aldri grenet fordi at noen skulle dra noen steder foer, men dette var foerste gangen. Taarene bare rant og rant og vi stod der som noen tullinger og gren. Vertsmoren hennes tok bilder av oss da, hahaha -  har heldigvis ikke sett bildene. Kanskje like greit.

Det er saa sinnsykt mye verre og dra herfra enn det var og dra fra Norge. Norge hadde jeg returbilletten til naar jeg dro. Naa naar jeg drar fra USA har jeg ingen "returbillett" tilbake. Naar faar jeg se den fantastiske familien min igjen? Naar faar jeg se vennene mine igjen? Naar besoeker jeg Nebraska neste gang? HVEM vil vaere her naar jeg kommer tilbake? Bare tanken av disse sporsmaalene faar meg til og ville grine.

Angela, Meg, Jasmine og Sara

Det er ikke tvil om at jeg har noen emosjonelle dager i vente. Onsdag blir nok den vaerste siden det er da jeg har Going Away partyet mitt. Paa fredag forlater jeg Nebraska og USA for en god stund. Kan noen kjoepe en flybillett tilbake for meg? Loerdag lander jeg i Norge. Ikke misforstaa meg, jeg GLEDER MEG til og komme "hjem igjen" men er vel kanskje litt redd for alle forandringene som har skjedd disse maanedene jeg har vaert borte.... 

Da har jeg altsaa graduated fra Hastings, noe som egentlig er utrolig trist ettersom jeg kun har 11 dager igjen her.
Er derfor for lat til og skrive innlegg om graduation naa, saa om du vil se bilder faar du legge meg til paa facebook: Charlotte Rosvold Stordal, eller smoere deg med taalmodighet til jeg kommer hjem igjen til Norge tror jeg :-) Graduation var hvertfall en amazing experience ...

Nå sitter jeg her på rommet mitt i USA, med kun 17 dager igjen før jeg setter snuten mot vårt kjære fedreland. 17 dager dere, jeg lyger ikke når jeg sier at jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått. Hvor ble tiden av egentlig?

Da jeg fikk vertsfamilie i fjord hadde jeg kun 8 dager på og finne ut så mye som mulig informasjon om byen, staten og stedet generelt jeg skulle bo i for ett år. Jeg fikk familie i Hastings, Nebraska og alt jeg visste om Nebraska fra før av var sånn ca. plassering på hvor det lå på kartet. Alt jeg kunne finne om Hastings, Nebraska på 8 dager var om mais og "Kool-Aid". Grunnen til at jeg kun hadde 10 dager på og finne informasjonen var pga at 8 dager etter telefonen om at jeg hadde fått familie var jeg på vei til Orientation Camp i NYC!!!! NYC var en helt fantastisk opplevelse, kan ikke beskrives med ord, må bare oppleves :-)

Nå sitter jeg her, 9 måneder senere i ett forsøk på og skrive om året mitt her borte. I begynnelsen av året - i perioden som var før jul hadde jeg kanskje den verste perioden min. Jeg følte at jeg ikke klarte og tilpasse meg, språket var vanskelig, det var hardt og finne seg "ekte venner" altså folk som likte deg for den du var og ikke fordi du var utv. student osv. Men "all the hard work paid off".  De aller fleste utvekslingsstudentene jeg har snakket med har fortalt meg at tiden som var vanskeligst for dem, var tiden rundt jul. For meg var det den beste tiden under hele oppholdet mitt her borte. Jeg byttet familie en uke før julaften, og jeg følte jeg passet så sinnsykt inn i min nye familie. Følte meg så sinnsykt velkommen, og alle gjorde sånn at jeg følte meg som hjemme :-) Kunne ikke vært heldigere!

 
Her er altså den beste verstfamilien noen sinne! Kunne ikke bedt om en bedre en :) Bak fra venstre er Sara (vertsmor), Charlotte (meg) og Pete (vertsfar). Foran fra venstre er Tasia (vsøs) og Nikos (vbror).Helt helt foran har vi minstemann Demetri (vbror) :-) De er så herlige alle sammen..

Som sagt var min beste tid rundt jul pga disse menneskene. De har gjort året mitt her borte og det blir sinnsykt hard og forlate de om litt over 2 uker. Kan faktisk ikke forestille meg hvordan det skal bli og ikke se disse menneskene hver dag når jeg ikke er her lenger. Skulle ønske jeg bare kunne være 2 steder på en gang :-) Jeg gruer meg til og dra, men gleder meg samtidig gleder jeg meg til Pinnekjøtt den 4. juni (ja mamma lager pinnekjøtt til meg da) og til det å se vennene mine igjen. It is so bitterweet.

Har fått verdens beste amerikanske og foreigner friends her. Det blit nok verre og dra herfra enn det var og dra fra Norge. Jeg vet jo at jeg kommer tilbake til Norge, men USA , Nebraska og Hastings aner jeg ikke når jeg kommer tilbake til.

  
Jasmine er vel kanskje den beste vennen jeg har hatt gjennom dette året. Hun har vært en fantastisk støttespiller og vi har hatt så mange gode minner sammen. Når får jeg se hun igjen montro? Jeg skjønner bare ikke hvordan det skal bli uten hun som sier "Are you making fun of my accent?" bare for og irritere meg...

Jaimie, meg og Maddie.

Maddie er den gladeste jenten jeg noen gang har møtt. Sorry, dette gjelder sammenlignet med nordmenn også. Hun er alltid smilende og glad, man blir rett og slett bare glad av og se henne eller og høre stemmen hennes. Eneste gangen jeg har hørt hun litt trist var siste skoledag for seniorene da hun kom løpende til meg i gangen for og gi meg en klem..... Jaimie er også helt fantastisk. Hun er ganske "tøff" på utsiden, men hun har en nydelig personlighet. Hun vet hvordan og irritere men også hvordan hun skal gjøre folk glad igjen :-) Elsker disse to jentene!

Laura (fra Tyskland) og meg at Georgetown Cupcakes, DC

Jeg har nå innsett at om jeg skal ramse opp alle personene jeg kommer til og savne så vil jeg nok bli sittende til imorgen, MINST! Dette året har jeg "been livin the dream" in Nebraska style :-) Mange vil kanskje forbinde USA med storbyer eller strender. Ikke med Nebraska fylt av maisåkere og null fjell. Jeg har nå bodd her i 9 måneder og ser på dette som mitt andre hjem hvor min "2nd family" bor. Jeg har opplevd sinnsykt masse gøyt dette året alt fra DECA, Basketball, Soccer, Science Club, Chicago, DECA competitions, Pep rallys, football games, basketball games, baseball games, softball games, fundraisers, prom, homecoming - jeg har rett og slett opplevd så mye nytt og amerikanst :-) 

Jeg har også sett mange nye steder mens jeg har vært her borte. Jeg har vært i Kansas City, Denver, Keystone (CO), Iowa, Missouri, Kansas, Chicago, Washington DC også har jeg jo vært all over Nebraska. Bildet over her av meg og Laura er forresten da vi var hos Georgetown Cupcakes i Georgetown, Virginia! De har ett eget tv show som heter DC cupcakes som anbefales på det sterkeste!! De har verdens beste cupcakes også :-)



Idag hadde vi også Seniors Honors Night! Så om du skal til USA neste år, er dette noe du bør glede deg til :-) Er så koselig! Alle senioere blir ropt opp på scenen og mottar awards, recognition osv ... Fikk en award for jeg var foreign, en for spansk skillsene mine og for min deltagelse i DECA :-)

Imorgen kommer mamma og Torbjørn og besøker meg i USA. Om 5 dager får jeg også oppleve amerikansk graduation, om 4 dager har jeg graduation party, 15 dager har jeg going away party og om 16 dager forlater jeg USA og om 17 dager lander jeg på norsk jord igjen.

Vil ikke tenke på hjemreise enda, jeg er ikke klar til og dra hjem. USA er "hjemmet mitt nå"
. 
Så jeg kan ikke annet enn og si til dere fremtidige utvekslingsstudenter, DONT DREAM IT, DO IT! Så grip sjansen du har, gjør det beste utav året ditt, drit i fordommer mot landet du vil dra til - dra ut så du får oppleve det selv :-) (jeg har nemlig funnet ut at det er ikke så mange feite folk her som jeg i utgangspunktet trodde det var)

Har ikke hatt tid til og skrive reisebrev enda.. Graduation party er paa loerdag, graduation er paa soendag og mamma kommer imorgen!! Maa rydde og jobbe saa mye som mulig med scrapbooken :) Ikveld er seniors honor night for alle som har drevet med aktiviteter!! :)



GRATULERER MED DAGEN KJAERE VIKINGER :)

Idag var siste skoledag paa amerikansk high school - kan faktisk ikke tro at dette var min aller aller aller siste dag. Har hatt en dag fylt av taarer og glede, yearbook signing, cookies, enda mer grining og dagen ble selvfoelgelig avsluttet med en tornado warning!!! Hele skolen ble "evakuert" ned i kjelleren, hvor vi ble sittende en time. 
Legger ut bilder fra siste skoledag naar jeg faar kameraet tilbake, som jeg selvfoelgelig glemte igjen paa walmart, flink ja.

Skal skrive reisebrev til Into imorgen saa tenker jeg legger det ut her ogsaa :-) 

Sitter paa skolen naa i biblioteket og har kun 2 og en halv dag igjen paa amerikansk high school. Helt sinnsykt hvor fort tiden har gaatt. Skal tilbake paa skolen om torsdagen for graduation rehersal, men det teller liksom ikke helt.

7 dager med Amerikansk high school igjen
17 dager til jeg ser mamma igjen
20 dager til Graduation
32 dager til jeg forlater Nebraska og USA
33 dager til jeg er paa Norsk jord :-)

:(:(:(

Da jeg for 8 måneder siden fikk beskjed om at jeg hadde fått vertsfamilie i Nebraska visste jeg lite om staten. Eneste jeg visste var at den lå ca. midt i USA, men hva skulle nå det bety? Jeg hadde null peiling på klima, hvordan det så ut her, hvordan folk snakket her, antall mennesker som bodde her osv.. Jeg hadde ingen aning om hvordan dette året kom til og bli.



Nebraska grenser til statene: Iowa, Missouri, Kansas, Colorado, Wyoming og South Dakota. Ganske ukjente stater for de fleste kan jeg tenke meg. Nå etter jeg har tilbragt 8 måneder her, er jeg sinnsykt takknemmelig for at jeg fikk akkurat denne plasseringen. Hvor ofte får du sjansen til og besøke en stat midt i USA? Det er mye lettere og planlegge ferier til stater som California, Florida, New York, Texas, Virginia, Washington -  statene som ligger langs kysten.. Jeg føler jeg har blitt kjent med en side av USA som jeg aldri ville fått sett om jeg ikke hadde fått plasseringen min i Hastings, Nebraska.


Bilde fra Hastings, Nebraska

Byen Hastings, ligger i Adams County. I 2000 hadde byen 24,064 innbyggere, tror ikke det har forandret seg så sinnsykt mye egentlig ettersom antall innbyggere i Nebraska minker for hvert år som går. Det byen kanskje er mest kjent for er det at Kool-Aid ble oppfunnet her. De har faktisk egne Kool-Aid days hvor de feirer det! Selv hadde jeg aldri hørt om det før jeg kom her til men nå er jeg blitt såpass Americanized, at jeg ELSKER det! Favorittsmaken er Cherry :-)

Når det gjelder religion er 28% catholic, 16% Lutheran, 11% Methodist, 9% Baptist, 4% Presbyterian, 21% Protestant. Non-religious er 9% mens andre religions er 1%. I begge familiene jeg har bodd i har jeg frivillig blitt med dem i kirken ettersom jeg føler det er noe jeg "må gjøre" ettersom de faktisk har latt meg bo hos dem. Familien jeg bor hos er greek-orthodox så ganske annerledes enn det vi er vant med i Norge.  Vet egentlig ikke hva jeg kan skrive om religion sånt generelt sett, så spør meg om du har noen spørsmål.

Nebraska været er kjent for og være varierende. En dag kan du ha minusgrader og fryse ræven av deg, mens dagen etter kan det være så varmt at du dør. Når det gjelder de beryktede tornadoer, storms and so on så var jeg forberedt på og få oppleve noen av de ettersom Nebraska statistisk sett hadde mange av dem årlig. Men jeg har ikke sett noen. Sesongene her er ca. det samme som i Norge bare med mye mer varierende vær. Skal mye til før skolen min sier vi får en snowday, ettersom vi kun har hatt 3-4 stk i år. 

Som dere sikkert har lagt merke til er norsken min latterlig dårlig for tiden. Men vet egentlig ikke hva mer jeg kan skrive, er så sinnsykt stress og skrive norsk. Så dette er Nebraska, my second home :-) Vil dere ha bilde av huset og nabolaget mitt? Tror ikke jeg har lagt ut bilder av det etter jeg byttet familie..

 



Jada, fikk opplevd enda noe mer nytt når jeg var her borte da. Var nemlig "easter bunny" (påskehare?) på en easter egg hunt på lørdagen som var. Ja, det er meg i kostymet. Stolt av meg eller mamma? Får skrive mer om det en annen dag, for nå skal jeg ta turen i sengen. Er godt på vei med innlegget om Nebraska nå, vil si jeg er ca. halvveis så om du vil vite noe om staten eller byen jeg bor i kan du fyre løs nå slik at jeg kan få det med i det innlegget. Ellers så er det senior night med soccer imorgen :-) God natt! 

Har sykt mye og fortelle dere egentlig, men idag er prom så bloggingen får skje en annen dag. Krysser fingerene for at dette blir en bra dag :-)